Å krysse over et fjell!

Lørdag morgen, cirka tolv hundre mennesker smører skiene sine noe sted i nærheten av Støren, litt sør for Trondheim. Jeg og to kompiser gjør våre skier klar også. Mens jeg venter på begynnelse av rennet, ser jeg Oddvar Brå går forbi og tar det som en god tegn. Jeg hører noen si at det har sett Vegard Ullvang i stadium også.

En time senere, er vi på gang i løypa. Vi er så mange at det er umulig å gå fort i det hele tatt. Jeg tar det ganske rolig. Etter hvert finner jeg min egen rytme og jeg ler innvendig da jeg ser en skilt som annonserer at det er bare 50 km igjen.

Å krysse over et fjell. For en sinnsykt hobby nordmennene fant opp for å fylle opp en rolig lørdags ettermiddag. Det er det samme her, over Rensfjell, og det samme nær Lillehammer, i den så godt kjent Birkebeiner rennet.

Etter 2 mil begynner jeg å føle meg sliten. Det er ikke så mange rundt meg som i begynnelse, gruppen har streket seg langs en lang kø over fjellet. De raskeste er langt bort foran og jeg sliter med å holde meg i min gruppe. Pensjonister, ulovlige tenåringer (minst alder for å påmelde seg er 17 år, men jeg ser to stykker som kan ikke være eldre enn 14), overvektige kvinner, sprekke bestemor, det er den slags følge som jeg henger med i rennet. Ett anonymt fellesskap. Etter hvert blir jeg vant til å se flere kjente ansikter (eller rumper kanskje!? mesteparten av tiden følger jeg deres spor foran meg). Det er min gruppe, selv om jeg formelt sett ikke kjenner noen.

Etter halvparten av rennet fullførte, begynner det å verke skikkelig på en senne i venstre hånden. Det er vondt å stake. Siden føret er så dårlig, delvis bløtt, og skiene fester seg ikke til snøen i det hele tatt, er jeg tvunget å stake masse, selv når det er oppover bakken. Jeg sliter med å gå nedover også, mye fordi sporet er nesten forsvunnet etter nesten tusen mennesker har gått over det og også på grunn av vinden som blåser sterkt over fjellet. Man fortsetter å gå nesten på en automatisk modus og teller kilometerne til neste drikkestasjon. Dette er hva holder meg gående. Å ta en drikkestasjon om gangen, streve framover til den neste. Ta en kort pause der, drikke et par kopp med saft, fortsette til den neste.

Landskapet er øde, delvis vakker, delvis melankolsk i sin stillhet, men jeg er fullstendig fokusert på sporet og på å holde meg i flokken. Min største mareritt er å fortsette alene. Da synker motivasjon og lysten til å fullføre. Så langt er noen rundt meg, da tar konkurranseinstikten over og jeg kan holde meg gående inntil målet.

Fra den siste drikkestasjonen er det nesten bare nedover. Føler at jeg har ikke så mye krutt igjen, etter fem og halv timer på sporet. Jeg er nesten isolert, bare to gamle karer holder følge nå. Når det er kun 5 km igjen, staker jeg så hardt jeg kan. Musklene klager, får kramper i steder hvor jeg aldri trodde at man kunne få kramper på. Jeg er nesten der.

Da jeg ser stadium, tar jeg den portugisiske flaggen fra lomme og tar de siste steg fram mot målet. Den gjenværende publikum, tre tenåringsjenter og to gamle karer omtrent, jubler da de ser en ikke-nordisk konkurrent går over målstrekken (etter cirka tusen andre nordiske, altså!). Bragden er fullførte: 56 km over fjellet, mot vinden, mot naturen. I 6 timer og 18 minutter, cirka.