Kent: skandinavias største konsert opplevelse

I går kom den svenske rock/pop gruppen Kent igjen til Trondheims Spektrum og holdte sin andre konsert i Norges bygdehovestad. Jeg ble overrasket rett etter å ha kommet inn i hallen, på grunn av antall mennesker over 30 i rommet, noe som kan delvis forklares på at konserten kom rett i midten av universitets eksamsesong. Etter to timers venting, da kom skandinavias største rockband i full prakt og åpnet konserten med "Vy från ett luftslott", som ble fulgt av "Berlin", begge fra siste albumet "Tilbake til samtiden". Stemning gikk opp til værs og vi ble levert med en først rang audio og visuell forestilling. Spesiellt når "Kevlar själ" ble framført og rommet ble fullt av laserstråler, som sammen med røyken og en gigantisk skjerm bak stjernene, formidlet oss med en fantastisk konsert opplevelse. Gorillaer, flyvende ørner og hoppende delfiner ga bakgrunn til de fleste låter. Gamle og nye sanger blandet seg på en jevnt måte og ga tilskuerne en fin kontinuitet mellom temaene. Klassiker som "Musikk Non-Stopp", "Kärleken väntar", "Vinter02" og den legendariske "747" passet bra med "Elefanter", "Ingenting" eller "Ensammast i Sverige". Konserten avsluttet med "Mannen i den vita hatten", i felles med konsertene i den siste turneen. Elsket detaljen av den oppstigende solen som kom opp med første sangen og nedstingende når gruppen forlot oss siste gang (etter to ekstranummer!). Gruppen opptrede veldig proff og erfaren og Jockes sjarmert publikum med enkle repliker. Alle forlot Spektrum helt fornøyd. Definitivt terningkast 6!

Jeg må innrømme at min reaksjon til "Tilbake til samtiden" var først av en del skepsis. "Ingenting" var fantastisk og fanget lytternes smak rett fra først gang man hører den, men når man hører på refrang til "Elefanter", blir man litt skremt av tonen som ble lagt til resten av albumet. Albumet er dyster og melankolsk som vanlig med alle Kents verk, med noen strøk av nostalgi. Iblant minner meg sterkt på Depeche Mode, musikalsk sett. Personlig, gleder meg med ideen at en av gruppens favoritt tekster i det nye albumet er også min egen, og det gjenspeiler mitt forhold til Norge (og muligens Jockes personlig forhold til Stockholm?):

"Stockholm vaknar långsamt
och jag är full igen
Snön hyr ut sin oskuld
till hela Kungsholmen
Och det känns som när vi kom hit
till möjlighetens land
Du kan följa mina spår hem
Columbus var mitt namn"

(perdoem-me os nacionalistas lusitanos, mas este post é uma crítica a um grupo de rock sueco, conhecido apenas dentro da escandinávia: daí o pecado linguístico!)